Kunstkritiker og kunsthistoriker Paul Grøtvedt om Janicke Ebbings utstilling

Det er ikke mye glede og skapende vitalitet i samtidskunsten. En utstillingsrunde i hovedstadens gallerier blir som regel en vandring i traurig og uttømt kreativitet. Men man vandrer og lever i håpet om at kunstneriske blinkskudd skal dukke opp og forgylle en anmelders oppdrag. Et besøk i Galleri Arctandria denne uken innfrir forventningene, til overmål. Her har Janicke Ebbing fylt lokalene med en frodig og fantasifull formverden som strutter av vitalitet, originalitet og sanselig skjønnhet.

I galleriet vrimler det av elskelige dyrehoder og fargerike tablåer/titteskap som man ikke kan få blikket fra. Dyrehodene er formet i steingods og keramikk med spesiell overflatebehandling, mens tablåene består av kvinnefigurer i keramikk og vakre tekstiler. Sistnevnte kan minne om barokkportretter, der den kvinnelige skjønnheten blir presentert i luksuspregede kreasjoner med ditto smykkedesign. Alt er uført med en enestående profesjonalitet og stilsikker sans for de betydningsskapende detaljer. Kunstneren skaper her en kompleks uttrykkshelhet som helt ubesværet bibringer betrakteren selve essensen i en estetisk erfaring.

Janicke Ebbings dyrehoder befinner seg i en helt annen erfaringsdimensjon, Her er det ikke den barokke overdådigheten som fanger blikket, men den sanselige innlevelsen i det naturgitte dyreliv. Man kan si at det er en slags dyreportretter, i enkelte av dem også et streif av humor, som tyder på at kunstnerne har en unik kontakt og kommunikasjon med de firbente skapningene, enten det er hunder, elger, løver, antiloper eller hvalrosser. Det er noe med den sanselige nærheten i dyreportrettene som gjør at de får et nytt liv og en ny opphøyet væremåte. På et fascinerende vis er de blitt kunstneriske budbringere, kjærlig formgitt av en person med stor omsorg for dyrene og ditto omtanke for våre historiske tradisjoner.

Det er vanskelig å rive seg løs fra disse fabulerende figurene. Jeg fortapte meg fullstendig i de rare hvalrossene med sine store tenner. Dyreportrettene er jo ikke så store, men de ekspanderer i sinnet og setter tanker i sving, samtidig som de insisterer på at kunsten kan strebe mot det skjønne, og på det vis bekrefte at det finnes estetiske standarder. Selvsagt under den forutsetning at kunstneren har talent og er håndverksmessig profesjonell. På det punkt scorer Janicke Ebbing stort. Hennes arbeider kan anbefales på det varmeste.

Les også:

Janicke Ebbing har et elsk-hat-forhold til arbeidsprosessen

For kunstneren Janicke Ebbing hender det at skulpturene går i tusen knas etter brenning. – Resultatet kan både bli suksess og katastrofe, sier hun. Janicke Ebbing har sin arbeidsplass i atelieret ved det nedlagte flytårnet på Fornebu. Det er blitt tilholdssted for mange kunstnere fra Oslo og Bærum. – Det er et godt sted å jobbe. Jeg er avhengig av å jobbe alene, så jeg både spiser og drikker kaffe mens jeg holder på i atelieret, sier hun.

Aftenposten, 28/12 2019 - Les artikkelen